themaflock

 C H A S T A I N   M E 

LA FEMME // INSPIRASJON // EDITORIAL // MAGAZINE // AdM

FOTO: W MAGAZINE med JESSICA CHASTAIN

Det evige spillet mellom det sarte og det harde er en stadig søken. Det er ved det min svakhet, som min styrke ligger. Jeg trenger begge doser.  

Det er en herlig følelse som bygger seg opp når jeg inntrer det duplekse spillet og lar meg selv drive med i forførelsen fra begge sider. Det sarte med dets søte duft og uskyldige syn vs den dype mørke med sine harde kanter. En kan spille på begge sider, som en kan sette de opp mot hverandre og det er ikke et øyeblikk jeg føler meg mer vel enn når jeg omfavner de begge. Som jeg er skydlig og uskyldig ved det samme øyeblikk. 

Katolissismen var den religionen jeg vokste opp med gjennom min franske side. Men jeg var ei en troer, jeg var en tenker. Jeg observerte med store øyne som jeg var diskre. På et tidspunkt ble følelsen av å ikke være åpenhjertig ovenfor denne religionen som en del av en følelse av å være født skydlig. Det er kanskje der det hele ligger. Min følelse av å være født skyldig. Er jeg med det ond eller er det ideen om å gå alltid den motsatte retning eller å oppdage alt selv uansett hva det måtte koste.

Jeg tenker det er som om jeg bærer på pessimismen til mine forgjengere, som jeg har optismissmen til mine nordlige aner. 

Men jeg har vel alltid vært en tenker som drifter i vei i det jeg ser, i det jeg leser, i det jeg kan kjenne på fingertuppene i det jeg berører. Som den første gangen jeg skulle entre kapellet i enden av hagen på tomten til sommerhuset utenfor Paris. Jeg skled mine fingre mot kapellets vegg. Den kalde stenen mot mine fingertupper ga meg frysninger langt inn til benet. Det var som et stikk. Jeg var 7 år gammel og sto ved dørstokken til kapellet med morgensolen som lyste inn i en rett linje mot meg fra den øvre delen av vinduet. 

Med lysets gudommelig fall ble bildet så mektig at jeg overbeviste meg selv stikket var et tegn på at jeg ikke var klar til å entre eller ta steget over dørstokken. 

Jeg ble stående utenfor og titte på lysets skiftende retning og hva som åpenbarte seg i det skygggene skiftet. Etter vel en time kom min far bort og tok meg i hånden. 
Det var vel kun han den gang som kunne se den lille filosofen i meg og mitt evige spill og driftende fantasi i tankenes bilder. 

Det er ved det min fasinasjon ligger når noen kan vekke denne siden igjen. Riccardo Tisci har evnen til å ta meg med langt inn i en verden jeg stadig søker å forstå og kjenne på kroppen. Med sin visjon og de linjer han har skapt for Givenchy sin pret- à- porter som sin Haute-Couture kolleksjon. 

Tisci har evnen til å trekke frem det uskyldige i noe som i realiteten kunne fremtre som vulgært mot hans religion. Katolissimens religion og kulturen som sitter dypt inne i de sydligere strøk. Jeg kan huske de sort kledde kvinnene som satt utenfor sine hus de ganger jeg fikk gå til stranden i Cannes. Sort var en farge som det var en skygge av det virkelige ansikt. 

Jeg innbilte meg deres sorg og undret over hvordan de kunne sørge i evig tid. Ville de aldri kunne smile. Var det inget håp. Min far la kanskje litt på i det han forklarte de gamle ritualene, kanskje litt for å døyve min voksende undring og ufoldige mengde av spørsmål. Men alderen har gitt svar som erfaringene har gitt sine spor.

Bildet ovenfor av Jessica Chastain stylet i Givenchy er en liten engel i djevelens forkledning, i de lyster de gir, som den sarte uskyldigheten som speiles i den 'hvite' krystall klare skygge. Men vi ser alle forskjellig. 

W Magasin utforsker den kunstneriske siden ved klær i mange av deres editorials og det er stadig en kilde for inspirasjon i alle sider ved et menneske og de grenser man kunne ønske å bryte ned i ens stil...

AdM